All den tid det finnes velgere her i landet som er på kunstnernes side i spørsmålet om hvorvidt staten skal subsidiere deres virke – slik ordningen fungerer i dag – vil Frp være forsiktige i sin framferd overfor kunstnerne for ikke å skyve sympatiserende velgere bort fra seg. Et åpenbart dobbeltspill, med andre ord.
På spørsmål fra Vibeke Løkkeberg i RedaksjonEN, onsdag 18. mars, på om Siv Jensen syntes Henrik Ibsen er en kulturskatt for Norge svarte Siv Jensen at hun var enig i at Henrik Ibsen er en viktig kulturskatt for Norge. Vibeke Løkkeberg fulgte deretter opp med å presisere at hvis Frps kulturpolitikk - en politikk som tar sikte på å redusere subsidiene å la markedet bestemme - hadde vært gjeldende i Henrik Ibsens samtid, ville verden aldri fått høre om han fordi at han i sin samtid var alt annet enn ettertraktet. Noe som strider mot markedstankegangen. Vibeke Løkkeberg poengterte videre at bare tiden kan vise om en kunstner vil kunne bli verdt sin vekt i gull eller ikke.
Siv Jensen innrømmet i dette programmet at med hennes parti i regjering vil subsidiene kunstnerne får – subsidiene som gjør det mulig for kunstnerne å holde på, subsidier kunstnerne har fått i alle de år – bli redusert, og at som følge av det vil fremtidige Henrik Ibsen få alvorlige problemer med å slippe til.
Siv Jensen sa like etterpå at grunnen til at hennes parti ikke støtter subsidiering av kunstnere er at Frp mener det gjør kunsten godt å bli utsatt for mindre "statlig innblanding".
(ref; subsidier)
Uansett. Vibeke Løkkeberg eier ikke sosiale antenner, og får meg til å undre hvorfor enkelte selverklærte intellektuelle ikke evner å ta høyde for hvordan de selv oppleves av andre.
Kanskje ikke så smart, allikevel? Eller bryr seg bare ikke?
Samme hva det måtte være så tror jeg mange sitter igjen med en følelse av at Vibeke Løkkeberg hadde gjort seg selv - og de hun angivelig sloss en kamp for - en tjeneste om hun hadde holdt seg borte fra de politiske debattene.
